Rock around the clock
Dette er en historie som nesten høres konstruert ut. En dansegjeng som spontant setter i gang utenfor en kino. Blitzlys. Politi til hest. Aviser som blåser det opp. Men nei. Det var slik rocken fikk sitt norske gjennombrudd – og Bårdar sto midt i det.
Rocken kommer til Norge – og Bårdar står i sentrum
På begynnelsen av 1950-tallet danset man fortsatt swing og jitterbug. Så kom filmen Rock Around the Clock til Norge i september 1956. Låta til Bill Haley hadde allerede vært en hit i to år. Ryktene om ungdomsopptøyer i utlandet hadde nådd norske aviser.
Premieren på Sentrum kino i Oslo var fullsatt. Bergliot Bårdar og mange av danserne hennes satt på balkongen. Filmen var i grunnen ganske tam. Publikum ruslet rolig ut.
Utenfor begynte det å murre. Journalister var på plass. Stemningen ble pisket opp. «Dans! Dans!» ble det ropt.
Og det gjorde de.
Uten musikk satte Bårdar-danserne i gang. Først noen par. Så flere. Så danset nesten hele gjengen. Kast, løft og akrobatikk. Skjørt som blafret. Folk klappet og lo. Det var lekent og uskyldig.
Blitzlampene begynte å blinke. Politiet kom ridende. Avisene fikk bildene de trengte.
Det som startet som spontan dans, ble omtalt som bråk og opprør. Slik fikk rocken sitt norske gjennombrudd. Og Bårdar ble – uten å planlegge det – en del av historien.
Fra swing til akrobatikk
Rocken endret musikken raskere enn dansen. Swing kunne danses til det meste. Men uttrykket ble tøffere.
Bergliot hentet inspirasjon utenfra. En dansk instruktør, Olle, lærte elevene mer akrobatiske kast og løft. Det ble skrudd bolter i veggene og hengt opp tau for å trene trygt. Det var fysisk krevende og spektakulært.
Disse boltene hang faktisk i veggene helt til bygget ble revet i 2013. De ble brukt av Bårdar Dancing Team gjennom 80- og 90-tallet. Historien satt bokstavelig talt fast i murverket.
På elevkveldene var det ofte live orkester: Rowlands Danseorkester, The Souvenirs og Einar Schankes orkester. Dansen var både trening og show.
Latinbølge og internasjonal orientering
1950-tallet handlet ikke bare om rock. Latinamerikanske rytmer kom for fullt. Cha cha cha og mambo fant veien fra Cuba via USA til Europa – ofte gjennom film.
Bergliot underviste selv i det meste. Hun hadde egne dameklasser på dagtid, privattimer og kveldskurs. Hun reiste til Danmark og England på dansekongresser, tok grader som «associate», «member» og «fellow», og ble en av de første i Norge med full internasjonal kvalifikasjon.
Filosofien hennes var enkel: Ingen kan alt. Man må lære hele livet.
Fra danseskole til scene
Bergliot jobbet også som koreograf. Et av hennes beste par, Käthe og Roy, ble hentet til Chat Noir i revyen Trykk på knappen i 1958. De opptrådte senere på Tivoli i Danmark og reiste til USA for å lære West Coast Swing.
Bårdar var dermed tidlig i dialog med scenekunstmiljøet. Dansen skulle ikke bare foregå i kurslokalet. Den skulle ut på scenen. På TV. I show.
Den tanken lever videre i dag.
Historien om rockens inntog på 1950-tallet handler derfor ikke bare om en ny musikkstil. Den handler om mot til å være først ute. Om faglig nysgjerrighet. Og om en danseskole som, kanskje uten å mene det, satte i gang et lite kulturhistorisk jordskjelv i Oslo sentrum.
Noen ganger er det ikke opprørerne som starter revolusjoner. Det er danserne.