Kan en danseskole endre norsk kulturliv?

Mikkel Gythfeldt i cabaret

Selvsagt kan den det. Om den drives med et stort hjerte og en ambisjon for sine elever utover det å «selge dansetimer», er det mulig. Jeg mener at Bårdar har bidratt til store endringer i norsk scenekunst de siste tiårene.

Bårdar har alltid blitt drevet med et stort hjerte for formidling, og et ønske om å bidra med noe i norsk kulturliv som vi ikke hadde før Bårdar. For noen tiår tilbake hadde vi ikke mange scenekunstnere i Norge som både kunne danse bra, synge bra og spille bra. Vi hadde i alle fall ikke et undervisningstilbud tilpasset den kunstneriske formidlingen som ligger i å prestere disse tre disiplinene samtidig.

Vi hadde forestillinger der fantastiske dansere hadde sangere, som sto og sang for å dekke over dansernes manglende sangkunnskaper, i kulissene. Det var ikke så mange musikaler som ble satt opp på norske scener, og de førte ofte til debatter: Kan denne skuespilleren danse bra nok til dette? Eller, kan den danseren synge bra nok til dette?

Så begynte vi å se fruktene av den store faglige jobben Bårdar hadde gjort. De hadde gått fra danseskole til fagskole i både musikkteater og dans. Joda, teatersjefene var skeptiske da elevene kom på første audition. Mange mente dette var en «b-utdanning» som ikke kunne måles mot de statlige utdanningene. Men jeg snakket med flere teatersjefer som forundret så nedover listen av sine nye scenekunstnere, og så at Bårdar-studentene leverte på et nivå som gjorde det umulig å ikke ha dem med i forestillingene.

Det har ikke alltid vært lett, og statusen og kvaliteten på våre statlige utdannelser har ikke vært lette å måle seg mot, men Bårdar har klart det. Med ett har både de kommersielle scenene og de tradisjonelle teatrene kunne sette opp musikkteater med en kvalitet som har brakt mange flere tilskuere til scenekunsten.

Musikkteateret har ikke alltid hatt den høyeste status som kunstuttrykk, men det er et kunstuttrykk som bringer mange inn som publikummere. Det har gjort musikalen til et soleklart alternativ for venninnekvelden, eller byturen som ellers aldri hadde hatt scenekunst som en aktivitet. Og gode opplevelser fra publikum har gjort det enklere å bestille billetter til noe annet en annen gang.

Men Bårdar har ikke bare klart å utvikle gode kunstnere for musikkteaterutrykket. De har også tiltrukket talenter som har vært med på å løfte scenekunsten på mange andre felt. Det er mulig dette begynte som en danseskole. Jo, det er en kraft i bunnen som handler om gleden ved dans. Det begynte med swingen. Det begynte med at alle kan. Men det er også skolen for de som kan det aller best.

Freddy og Hilde har alltid hatt en grunnleggende entusiasme til å formidle danseglede. De er mennesketyper som selv vi amatører hadde turt å bli instruert av. Og samtidig har de hatt evnen til å skape en privatskole for de aller beste.

Kultur-Norge er blitt bedre, bredere og mer inkluderende pga. Bårdar, Hilde og Freddy. Måtte Bårdar fortsette å bidra i norsk kultur- og sceneliv i all framtid.

Trine Skei Grande
Tidligere Kulturminister

Marianne Aas Hansen på Bårdar sitt 75 års-jubileum
Forrige
Forrige

Et nav i norsk jazzdans og musikal

Neste
Neste

It don’t mean a thing if it ain’t got that swing